Hijab_mural_on_Bush_St_by__Faraz.jpg
"Hijab Mural on Busk St" av _Faraz/Faraz Shah: http://www.flickr.com/people/faraz/ Tilgjengelig under Attribution 2.0 Generic License: http://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.en
Identitet


Ordet identitet kommer av det latinske ordet "idem", som betyr "den samme". Den ene siden av det å ha en identitet, innebærer at man er "den samme som seg selv". Med andre ord har det å gjøre med det som gjør hver person unik og forskjellig fra alle andre. Denne personlige identiteten er knyttet til kropp og utseende (det du ser i speilet), men også til holdninger, verdier, kunnskaper. Den andre siden av det å ha en identitet, er knyttet til det sosiale. Man har en sosial identitet i tillegg til den personlige. Mange kaller dette gruppeidentitet. Det innebærer at man er del av et fellesskap. Dette fellesskapet kan ha med geografi å gjøre (østlendinger, norlendinger...), kjønn, interesser og aktiviteter. De to sidene ved identitet er gjensidig avhengig av hverandre.

Thomas Hylland Eriksen påpeker at ordet "identitet" var lite brukt i dagligtalen før 1970. I moderne tid er derimot begrepet mye brukt, både i litteraturen, i politikken og i forskningen. Det er mange aspekter som er med på å forme vår identitet, for eksempel kjønn, alder, sosial bakgrunn, utdannelse, yrke, religion, nasjon og etnisk gruppe. De ulike kategoriene vi tilhører er med på å gjøre oss til den vi er. Menneskelig identitet dannes sosialt, først og fremst. Man kan bruke mange ulike metaforer for å beskrive hva en identitet er. I mange vestafrikanske folkegrupper, bruker man skilpadden som metafor for å beskrive hvordan mennesker har en offentlig og en privat identitet. Når skilpadden stikker hodet ut av skallet, er den i kontakt med omverdenen, men også mer sårbar. Når den har hodet sitt inni skallet, er den trygg, men også isolert (Hylland Eriksen 2001). Andre har for eksempel sammenliknet identiteten sin med en løk; lag på lag, men ingen kjerne (Ibsens Peer Gynt).

Person og kollektiv


Hylland Eriksen understreker at den minste enheten i samfunnet ikke er enkeltpersonen, men relasjonen mellom to. Dette understreker det sosiale aspektet ved identitet. Vi er alle et produkt av våre relasjoner til andre mennesker. Selv om vi forestiller oss at vi har en helt privat identitet, er denne forestillingen uansett skapt sosialt. Tanken om det fritt handlende individ er gjerne en mer vestlig forestilling, og mange folkegrupper ser på individet som helt og holdent sosialt skapt. Hofstede peker på denne viktige forskjellen når han beskriver hva som skiller den individualiserte livsformen fra den kollektivistiske. Det vestlige mennesket ser på den enkelte som et fritt og selvstendig vesen med individuelle rettigheter, mens indere for eksempel, ser på enkeltmennesket som uløselig knyttet og forpliktet i forhold til sin familie, sin landsby osv. Uansett er forholdet mellom individ og kollektiv avgjørende for mennesket. Vi kan beskrive vår tilværelse som en prosess, der vi vekselvis forholder oss til fellesskap av varierende størrelse. Noen av fellesskapene er kortvarige, andre varer hele livet. Noen er selvvalgte, andre mer eller mindre påtvungne.

Å identifisere seg sosialt


Det finnes ikke noe enkelt svar på hva som utgjør vår identitet. Mennesker vil ofte legge vekt på ulike dimensjoner når de skal beskrive hva som er typisk for deres identitet. Noen legger vekt på musikksmak og hva slags litteratur de liker å lese, mens andre definerer seg selv ut fra hvilken religion de tilhører. Mange mennesker anser språk for å være en viktig del av identiteten deres, og føler at de mister en del av seg selv når de for eksempel flytter til utlandet for en periode og må snakke et språk de ikke har som morsmål. Dialekter kan være en sterk identitetsindikator, og dialektpolitikk kan skape skiller mellom grupper, og føre til at man identifiserer seg sterkere med en bestemt dialekt enn en annen. Hva som er viktig for identiteten vår, er også avhengig av hvor i verden man befinner seg. Ulike folkegrupper legger vekt på ulike dimensjoner. Hvis man skal forsøke å finne en dimensjon som alle verdens mennesker anser som viktig i forbindelse med identitet, er det kjønnsidentiteten. Alle samfunn skiller mellom menn og kvinner, selv om det varierer hvilken betydning man legger i kjønnsforskjellen. Esben Esther Pirelli Benestad er en sterk personlighet i norsk sammenheng, som har satt kjønnsidentiteten på dagsorden. Sønnen hans har laget en dokumentarfilm for å belyse hvordan faren og familien har opplevd det at faren definerer seg som både mann og kvinne (Alt om min far).

Familien er tradisjonelt viktig for de fleste når det gjelder identitet, selv om familien i det moderne samfunnet er i ferd med å endre seg kraftig. Offentlige institusjoner har overtatt mange av de oppgavene familien tidligere tok seg av. De fleste av oss er uansett født inn i en familie, enten den er stor eller liten. Kjernefamilien bestpr tradisjonelt av foreldre (en av hvert kjønn) og to barn. Dette er et bilde som er i sterk endring i dag. Flere og flere lever i énforelder-familier, og mange familier har foreldre der begge er av samme kjønn. Mange familier endrer seg også gjennom skilsmisser, og da endrer sammensetningen seg også, slik at barna i familien blir halvsøsken osv. Storfamilien består av flere "ledd" enn bare foreldre og barn, og mange innvandrere til Norge har vokst opp med at flere generasjoner lever under samme tak. Noen steder i verden legger man stor vekt på ætten, eller slekten til et menneske, når de skal snakke om identitet. Ætten er avstamningsgruppen, enten på morssiden eller farssiden, eller begge deler, slik vi regner i Norge. Slektssolidariteten kan være sterk i noen samfunn, mens i andre samfunn har man knapt kontakt med sine søskenbarn. En del konflikter kan oppstå når man ikke er enige om familien/ekteskapsbåndet skal være den viktigste relasjonen, eller avstamningslinjen (svigerforeldre, for eksempel).I en del samfunn praktiseres endogami (inngifte) for å løse denne konflikten.
external image family.jpg

Klasseidentiteten kan også være viktig for mange. Dype samfunnsmotsetninger skaper klasseskiller, og i Norge er det kanskje utdannelse og økonomisk status som utgjør det største skillet sosialt. Politisk identitet, utdannelse, yrke, livsstil og religion kan også være avgjørende for hvordan et menneske oppfatter seg selv. Mange legger for eksempel stor vekt på utdannelse og yrke, kanskje for å unngå å bli kategorisert av andre som "innvandrer", "mørkhudet", "kvinne" eller "homofil", som er forenklende merkelapper som sier lite om hva en person kan og er interessert i. I denne forbindelsen må vi også peke på etnisk og nasjonal identitet. Nasjonal identitet forbinder man med visse politiske og sivile rettigheter. Samer er norske statsborgere, underlagt norsk lov, har de samme politiske rettighetene som alle andre nordmenn, har norsk pass osv. De har en norsk nasjonal identitet. Når det gjelder deres etniske identitet, derimot, skiller den seg fra mange andre nordmenn. Den etniske identiteten er nemlig forbundet med opprinnelse, historie, felles opphavsmyter osv. Det er en slags metaforisk slektskap, kaller Hylland Eriksen dette. Samene tilhører altså ikke den dominerende etniske gruppen i Norge, men forsøker å overleve som kulturbærende gruppe innenfor Norges grenser (og noen flere land). Nasjonal identitet kan man skifte; etter ssyv år i Norge kan for eksempel innvandrere velge å få norsk statsborgerskap. Etnisk identitet er ikke like lett å gjøre noe med, og vil gjerne ta mange generasjoner.

Identitet som interessefellesskap


De ulike identitetene vår aktiviseres i ulike sammenhenger. Når vi er på landskamp i fotball, blir den nasjonale identiteten viktig, mens i andre sammenhenger vil vi helst legge mest vekt på hva slags utdannelse man har, eller hvilken musikk man liker å høre på. Mange forskere har ment at de ulike identitetene våre kan illustreres med sirkler som ligger utenfor hverandre. Andre forskere insisterer på at dette ikke gir et riktig bilde, og mener heller at sirklene overlapper hverandre. Generelt kan vi si at de identitetene personen har investert mest i, og som de dermed også forventer å få mest igjen fra, er de viktigste. Felles identitet blir relevant når medlemmene av en kategori mener at de har felles interesser i en sak. Vi definerer et fellesskap både ved felles interesser internt, og ved felles avgrensning utad.

Vi og de andre - ungdomsidentitet


For at man skal kunne definere seg som innenfor en gruppe eller et fellesskap, må det nødvendigvis være noen som defineres som utenfor. Uten unge, ingen gamle. Slik er det også med den norske identiteten; den eksisterer bare i kontrast til andre nasjonale identiteter. Ordet "vi" betegner den gruppen vi anser oss som del av, og siden vi anser oss som delaktige i mange ulike grupper, skifte begrepet "vi" stadig betydning. Dermed skifter også begrepet "de andre" betydning, avhengig av hvilke likheter og forskjeller vi legger vekt på. Hvis man legger vekt på religion som avgjørende for et identitetsfellesskap, trekkes grensene mellom de ulike religioner. Hvis bosted er avgjørende derimot, vil alle innbyggerne på et sted trekke en tydelig grense mellom dem og de som ikke bor der. Legger man mest vekt på den nasjonale identiteten, trekkes grensen mellom nordmenn og "utlendinger". Men også da er det uenighet om hva nasjonal identitet er. Holder det å ha norsk pass? Må man ha norsk som morsmål for å ha en norsk identitet?

Dagens ungdom er preget av en stor tro på at de er unike, individualiserte, men vi har også pekt på at de ikke er fullt så frie som de tror (se kapitlet om ungdomskultur). Språkforskningen ser på identitet på den samme måten: på den ene siden er identitet en kjerne, noe vi har en gang for alle, noe fast og uforanderlig og som legger grunnen for vår tilværelse. Dette kalles et essensialistisk syn på identitet. Et annet syn på identitet er det konstruktivistiske. Her blir identiteten sammenliknet med en løk, lag på lag og ingen kjerne. Sett på denne måten er identitet noe flytende, noe som er i kontinuerlig forandring og kanskje ikke er så lett å gripe. En slik identitet forandrer seg over tid, og påvirkes av omgivelsene. Hasund (2006) sammenlikner identiteten med en elv. Elveleiet er relativt fast og uforanderlig, mens elva beveger seg hele tida. Samtidig vet vi at elva påvirker elveleiet, og elveleiet på sin side bestemmer retningen på elva. Hvis språk er knyttet til vår identitet, er det med andre ord knyttet til både den mer faste delen, og den mer foranderlige. Språket er en viktig del av menneskets identitetsdannelse, og språk og identitet forholder seg gjensidig til hverandre og påvirker hverandre. I forrige avsnitt peker Hylland Eriksen på at vi definerer et fellesskap ut fra felles interesser internt, men også ut fra hvordan disse interessene er annerledes enn de andre utenfor fellesskapet. Ungdom er opptatt av å markere en forskjell mellom seg selv og de voksne/de gamle. De markerer denne forskjellen på mange ulike måter, for eksempel gjennom språket de bruker, klesstil, musikksmak, filmsmak, kroppsspråk osv.

Det at identitetene våre defineres relasjonelt, altså i kontrast til utenforstående, fører med andre ord til at en gruppes indre samhold er avhengig av ytre press. Det er også avgjørende hvor dette presset kommer fra. Når det gjelder ungdommer, føler mange av dem at de er presset både av foreldre og skolen for å få en bra utdannelse og bli til noe her i verden. Dette gjør at de kan stå sammen mot dette presset, og føle at de tilhører en ungdomsgruppe med felles identitet. På den annen side føler mange ungdommer seg presset fra miljøets innside, gjennom motekrav, slankepress osv. Dette kan gjøre at de ikke nødvendigvis føler seg hjemme i ungdomsfellesskapet heller. Mange unge danner subkulturer, det vil si undergrupper innenfor ungdomskulturen, der de føler seg mer hjemme. De definerer seg som ungdommer, annerledes enn voksne, men samtidig annerledes enn andre ungdommer når det gjelder visse trekk. Det finnes mange ulike subkulturer, og dette kan du lese om under kapitlet "Ungdomskultur".

Ungdomsspråk


Hasund understreker også at man har forskjellige språklige indentiteter; at språkbruk er knyttet til ulike aspekter ved vår individuelle og kollektive identitet. Vi tilhører ulike språklige fellesskap (dialekter, sosiolekter), og dette henger sammen med vår kollektive identitet. Samtidig bruker vi språket til å uttrykke vår personlige identitet; hvem vi er og hvem vi vil være. Vi justerer språkbruken etter hvem vi er sammen med, hvordan vi ønsker å framstå, og hvem vi helst ikke vil identifiseres med. Vårt individuelle språk tilpasses det sosiale fellesskapet vi er i, men er også med på å bestemme dette fellesskapet. Hvis man tilpasser seg samtalepartnerens stil, sier man at man konvergerer. Dersom man gjør det motsatte - markerer avstand til samtalepartneren ved å fjerne seg fra måten han/hun snakker på - kaller man det å divergere.

Vi ser at språkbruk i stor grad er noe man bevisst gjør. Imidlertid finnes det mange situasjoner der man ikke kan beregne hvordan man kommer til å bli oppfattet. Det er ikke alltid samtalepartneren oppfatter det vi vil at han/hun skal oppfatte. Her kommer vi inn på aspekter ved samarbeid som kreves når man snakker sammen. Mer om dette kan du lese nedenfor. I tillegg bør det nevnes at ungdommers språkbruk ikke er så bevisst og gjennomtenkt som man kan få inntrykk av. På samme måte som ungdommer følger de tradisjonelle forventningene til dem, slik vi omtaler i kapitlet om ungdomskultur, kan man si at de følger samme prinsipp når det gjelder språkbruk. De benytter seg oftest av språklige konvensjoner som passer til de ulike fellesskapene de er del av. I tillegg til at identitet er knyttet til kjønn, alder og sosial klasse, kan man også se at språklig identitet er knyttet til de ulike rollene vi inngår i. De unge er for eksempel venninner, kamerater, elever, sønner, døtre, medlem i idrettsforeningen eller del av taggermiljøet. I tillegg har vi forskjellige roller etter situasjonen man er i, om man er lytter eller taler, overhører en samtale på bussen etc. Rollene og deres relasjon til hverandre, er med på å bestemme språket vårt.

Les mer om språk og identitet på Miniexperten.

"Negerdebatten"


Når det gjelder vår frihet i valg av identitet, kan man diskutere hvorvidt man faktisk velger den man vil være eller ikke. Dette kommer selvsagt også an på hvor i verden du er, hva slags omgivelser du er i osv. Ofte er det faktisk andre som velger for oss, og i denne sammenhengen har språk mye å si. For en stund siden hadde vi den såkalte "neger-debatten" i Norge. Man diskuterte om ordet "neger" fortsatt skulle brukes eller ikke. De fleste som uttalte seg var etnisk norske, og argumentasjonen gikk ut på at "neger" var helt greit å si, fordi man ikke mente noe negativt med det. De mente at begrepet ikke var nedsettende, men nøytralt. De fleste svarte som ble spurt av mediene hva de mente om dette, stilte seg negative til bruken av ordet "neger". De mente ikke nødvendigvis at begrepet ble brukt rasistisk av nordmenn, men at ordet "neger" var knyttet til mange hundre års undertrykkelse av svarte. I USA fjernet man ordet "negro" og gikk over til "black" for å unngå et begrep som var nært knyttet til slaverihistorien. "African-american" er nå tatt i bruk for å understreke at de svarte har rett til en kulturell identitet som er knyttet til noe annet enn hud- og hårfarge. I Norge ser det ut til at de fleste uttrykker lite tro på at språket kan være med på å endre virkeligheten på denne måten. Mange mente at å bytte fra "negro" til "black" og videre til "african-american" hadde lite for seg, og anså dette for å være altfor "politisk korrekt", og at noe liknende ikke var nødvendig for den norske virkeligheten.


Den norske "neger-debatten" skilte altså ikke mellom denotasjon og konnotasjon. De fleste etnisk norske argumenterte med at siden ordet "neger" rett og slett betyr svart, var det et greit begrep å bruke. De forholdt seg med andre ord kun til ordets denotasjon. Begrepet har derimot helt andre konnotasjoner for mennesker med en annen hudfarge enn hvit, for eksempel primitivitet og underdanighet. Spørsmålet i denne debatten burde kanskje heller være hvem som skal ha lov til å definere den andre? Hvem er det egentlig som skaper betingelsene for hvem vi kan være? Tradisjonelt har det vestlige samfunn gjerne sittet med definisjonsmakten.

Hylland Eriksen peker på hvordan begrepene majoritet og minoritet har mye å si for hvordan vi forstår en slik debatt. Mange etniske grupper i Norge har for eksempel bestemte interesser som knytter dem sammen internt. De opplever ofte et ytre press som styrker det indre fellesskapet. Dette kom tydelig til uttrykk under hijab-saken, da mange muslimske jenter i Norge faktisk begynte å gå med hijab for å vise sin solidaritet til hverandre og for å markere avstand til majoritetens definisjon av dem som "undertrykte kvinner". Vi kunne altså se at det ble viktig å markere sin etniske og religiøse identitet forsi presset var så stort utenfra, og fordi de muslimske jentene opplevde at deres bruk av hijab ikke ble oppfattet som et uttrykk for ytringsfrihet i Norge, men som et tegn på at de var undertrykte kvinner som representerte et tilbakeslag for likestillingen og feminismen.

Det er altså en tendens til at medlemmer av majoriteten oppfatter seg selv som de "vanlige", i og med at de ikke blir presset nevneverdig utenfra, og trenger dermed ikke markere sin avstand til noen utenfra. Minoriteten derimot, må forholde seg til majoriteten på en annen måte, og definerer seg i relasjon til majoriteten. Døve definerer seg som døve, mens hørende sjelden føler behov for å definere seg som hørende. Det er også vanlig at majoriteten definerer alle de andre som ikke er som dem, som "uvanlige" eller annerledes. Dette gjøres ikke nødvendigvis bevisst. Minoritetene blir ofte omtalt som grupper, ikke som enkeltmennesker/individer: alenemødre, samer, muslimer, homofile, innvandrere, arbeidsløse osv. Når en innvandrer begår en kriminell handling, står det gjerne i avisene at han er innvandrer. Når en etnisk nordmann gjør det samme, står det aldri hva slags etnisk gruppe han tilhører.

Begrepet "innvandrer" viser tydelig hvordan slike gruppekategoriseringer er misvisende og kan være sårende. Innvandrerne i Norge er fra over hundre forskjellige land, og det sier seg selv at de ikke kan beskrives som en enhetlig gruppe. De har ikke felles kultur eller etnisk opprinnelse. Gruppen innvandrere er altså et begrep skapt utenfra, av majoriteten (etniske nordmenn).

Å leve i to verdener


Det forventes gjerne at mennesker har en identitet, og da menes ofte en nasjonal eller etnisk identitet. Hvis man ikke umiddelbart kan gjøre rede for om man er norsk eller for eksempel pakistansk, oppfattes det ofte som at man har et identitetsproblem. Mange påstår også at man må kjenne godt til sin egen kulturelle bakgrunn og tradisjoner for å kunne respektere andres. Ungdommer med minoritetsbakgrunn lever på mange måter i to verdener; de er både norske og noe annet. De møter dermed ulike krav og forventninger fra ulike hold, og føler ofte at disse kravene er motstridende. Multietniske ungdommer velger ulike løsninger på dette krysspresset. For det første er hjemstedet deres Norge, ikke et annet land slik foreldrene deres har. Det føles urimelig for amnge av dem å leve opp til foreldrenes ønske om at de skal "vende hjem" til hjemlandet. De føler ikke nødvendigvis tilhørighet til foreldrenes hjemland, og har ofte bare vært der på ferie. De går på norsk skole og sosialiseres inn i en sosialdemokratisk væremåte der likhetstanken står sterkt, og der kjønnsforskjeller blir nedtonet. De forventes å være frie og selvstendige som alle andre skolebarn, og det legges stor vekt på personlige valg. I fritiden forventes det at de deltar i aktiviteter sammen med andre ungdommer, og at de deltar i sosiale arrangementer på lik linje med etnisk norsk ungdommer. Hjemme derimot, møter de gjerne en annen type virkelighet, der helt andre krav stilles. Familien setter gjerne lojalitet og trygghet høyt, og personlige valg har mindre betydning. Man snakker muligens et annet språk enn norsk, og forskjellene mellom kjønnene er radikalt forskjellig fra det de møter i skolesammemheng. De to verdenene de møter behøver ikke nødvendigvis utelukke hverandre, men bygger på fundamentalt forskjellige kulturelle koder. Ungdommene som lever slik, blir mestere i kodeveksling, og mange av dem trives i en slik situasjon. Andre kan føle at situasjonen er vanskelig å håndtere, og føler at de må velge den ene eller den andre måten å leve på.

Ungdommen, andre generasjons innvandrere, blir altså eksponert for postmoderne skandinaviske verdier, samtidig som tradisjonelle verdier fra for eksempel Midtøsten. De går kanskje på Koranskole om kvelden, mens de ser Paradise Hotel en annen kveld. Mange av dem er perfekt tospråklige, og skifter enkelt fra norsk til morsmålet. Tidligere har forskere ment at en slik identitetsmessig spagat er vanskelig, og kanskje umulig, å leve i. Mange multietniske ungdommer mener derimot at dette ikke representerer noe stort problem, så lenge de har en trygg personlig identitet. Den kulturelle identiteten kan være både norsk og iransk, så lenge den mer personlige, indre identiteten oppleves som helhetlig. Kultursosiologen Mehmet Ümit Necef viser at ungdommene ofte har en fleksibel holdning til sin egen kulturelle bakgrunn og til den kulturen de er del av i det nye landet. De setter sammen sin egen meny av elementer som til sammen utgjør en helhet som gir mening. Dette viser noe av det samme som ble nevnt under kapitlet "Ungdomskultur", nemlig at ungdommene, enten de er etnisk norske eller innvandrere, sampler sin egen identitet i stor grad. Dette viser at de dilemmaene som de multietniske ungdommene er utsatt for, kanskje er generelle utfordringer ungdomsgenerasjonen utsettes for. Spenningen mellom frihet og trygghet eksisterer i Norge også, og oppleves av etnisk norske ungdommer. De slites mellom ulike typer press hjemme og ute, og finner måter å håndtere dette på.

Ren identitet, bindestreksidentitet og kreolsk identitet


Multietnisk ungdom står ofte overfor tre typer muligheter. De kan velge den rene identiteten, som bygger på en kontrast til "de andre". Fordelen med et slikt valg, kan være at det skaper orden - jeg er pakistansk til forskjell fra norsk - og dessuten forutsigbarhet. Velger man en slik ren identitet, trenger man ikke ta mange personlige valg etterpå; reglene for oppførsel er gitt, og verdier og moral er ikke oppe til diskusjon. Et slikt valg kan gjerne føre til at man raskt skaffer seg et positivt selvbilde i kontrast til majoriteten som diskriminerer. Men resultatet er gjerne at man ikke kommer nærmere integrasjon, og konfliktene mellom majoritet og minoritet forsterkes. En annen måte å håndtere de to verdenene på, kan være å velge en bindestreksidentitet. Dette er et forsøk på å bygge bro mellom atskilte verdener, og samtidig markere at de to verdenene fortsatt har en god del forskjeller som individet håndterer. Hjemme er man kanskje tyrkisk, snakker tyrkisk og lever etter tyrkiske regler, mens offentlig lever de tilpasset norsk levemåte i stor grad. En tredje mulighet er den kreolske identiteten, som ikke anerkjenner at det dreier seg om to atskilte kulturer. Den kreolske identiteten er en blanding som har kommet til et punkt der det ikke lenger er mulig å streke opp grenser på en tydelig måte. Det kan for eksempel dreie seg om muslimer som drikker pils og spiser svinestek samtidig som de aksepterer å gifte seg i henhold til foreldrenes ønsker. Noen går på diskotek den ene dagen og i moskéen den andre.

Det er ikke nødvendigvis slik at man begynner med ren identitet og beveger seg mot kreolsk identitet etter hvert som man har levd lenge i den nye kulturen. Tvert imot ser det ut til at det går motsatt vei. Mange innvandrere kan være lite opptatt av kulturell tilhørighet og identitet når de ankommer landet. De har gjerne et avslappet forhold til religionsutøvelse, og har ikke i utgangspunktet noen tydelige ønsker om Koranundervisning eller likestilling. Etter hvert som de opplever å bli sett på som fremmede, oppstår imidlertid et behov for å markere seg sterkere i forhold til majoriteten. Da kan diaspora oppstå som følge av et sterkt press fra majoritetsbefolkningen. Diaspora er et gresk ord som betyr "spredning" eller "eksil", og er opprinnelig en betegnelse på jødenes spredning til andre nasjoner, og på jødiske samfunn utenfor landet Israel. I moderne språkbruk derimot, kan begrepet i følge Store Norske Leksikon brukes mer generelt om religiøse eller nasjonale minoriteter i fremmede omgivelser. Begrepet beskriver hvordan en etnisk gruppe kan føle tilhørighet til hjemlandet sitt, enten de er født der eller ikke, og på mange måter delta i institusjoner eller nettverk i sitt (mytiske) hjemland mens de samtidig bor et helt annet sted. Begrepet går altså på tvers av nasjonalstatlige territorier, og illustrerer hvordan innvandrere i for eksempel Norge kan leve i et spenningsfelt mellom integrasjon og annerledeshet. Tidligere har diaspora vært entydig negativt, mens det i vår postmoderne tidsalder gjerne ses på som en ny type spenningsfylt samfunn som kan si noe om vår tids migranter og flyktninger.

Det nasjonale fellesskapet

Det finnes ingen enkle og entydige svar på hva identiteten vår består av, men vi har pekt på at det finnes mange aspekter som er involvert når vi skal finne en gruppetilhørighet. Alle, enten de er etnisk norske, multietniske nordemenn, ungdom, gamle eller homofile, står overfor dilemmaer når det gjelder å tilhøre ulike grupperinger. "Rene" og enkle løsninger er ikke så lett å få til i praksis, og de fleste opplever at det er nødvendig med en balansegang mellom det som er felles og det som er forskjellig. Dette gjelder særlig når vi snakker om hvordan vi skal forholde oss til "de andre". Alle tilhører mange grupper, og det finnes uendelig mange muligheter til å kombinere identiteter. Derfor kan det nasjonale fellesskapet, den nasjonale identiteten IKKE BARE bygge på felles verdier og "felles kulturarv", slik man får følelse av når det er snakk om dette temaet i ulike medier. Det nasjonale fellesskapet må også nødvendigvis bygge på forskjellighet.

Mange innvandrere får føle den norske nasjonale identiteten på kroppen når de flytter til Norge. De fleste av dem har knapt tenkt over sin egen identitet som for eksempel muslimsk eller pakistansk FØR de kom til Norge. Mange muslimer sier for eksempel at de fra barndommen av ikke var vant til at foreldrene vektla religionsdyrkelse og religionsundervisning spesielt mye. Etter at de flyttet til Norge derimot, ble deres forestillinger om egen identitet og norsk identitet utfordret. I det øyeblikket en innvandrer oppfatter seg selv som minoritet i det nye landet, kan de få en sterk følelse av at de er ekskludert fra det norske, nasjonale fellesskapet. Nasjonaldagen 17. mai setter denne opplevelsen helt på spissen for mange. Plutselig diskuteres det om det skal være lov å ha andre enn norske flagg i toget, om innvandrere skal delta på samme måte som etniske nordmenn osv. Å bli nektet å være med i et fellesskap er tungt å bære. Men å bli påtvunget et fellesskap man ikke vil ha, kan være vel så tungt. Det å bli kategorisert som muslim når man egentlig ikke føler at religion er en avgjørende del av identiteten din, kan være vanskelig å takle. Uansett hvilke stereotypier man bruker for å plassere mennesker og sortere omverdenen, er det avgjørende at stereotypitenkningen ikke påtvinger noen en identitet de ikke selv ønsker. Et individ forholder seg til ulike fellesskap, og disse relasjonene er resultater av konstant "forhandling". Det må med andre ord være lov å være norsk og pakistansk samtidig, eller norsk og muslim samtidig, uten at det oppfattes som illojalt. Khalid Salimi, redaktør i Samora Magasin, skriver om dette i Dagbladet lørdag 16. mai 2009: http://www.dagbladet.no/nyheter/2009/05/16/575198.html

Å Skape sin egen identitet.
ny ungdomsbevegelse som heter blogging. Blogg er en forkortelse for weblogg, og blogging omtales gjerne som dagbøker og fungerer som et nettsted. Vi har alt fra ifra videoblogger, fotoblogger, bildeblogger og pedagosiske blogger. Her blir informasjon publisert og hele verden står som publikum. Det kan være bilder ifra et apetitvekkende måltid eller et milevist langt innlegg om hvordan du skal få en mest mulig produktiv og rask shoppingtur. Det høres simpelt ut men i løpet av de siste par årene så har dette vokst til og bli et stort medium blant ungdommer spesielt.

Ungdoms tiden karaktiriseres ofte som den tiden der du skal realisere deg selv og skape din egen identitet. Etter at vi har fylt 18 skal vi løsrive oss ifra foreldre og det som er av trygghet. Denne løsrivelsen kaller forskeren Stanley Hall for en slags kamp mellom individets behov og samfunnets realiteter. Ungdommer gjør dette ved og engasjere seg i ulike subkulturer,bevegelser eller en bestemt klikk. Dette skal apellere til et av dine personlighetstrekk, dine interesser eller smak.Dette er en måte og skaffe seg en egen identtiet på med ingen innspill ifra foreldrene. Men allikevel så er det andre sosiale arenaer som styrer og påvirker identiteten for eksempel familie, skole og venner. Det ungdommen gjør på frititden er også med og avgjøre identiteten. Det er ifra disse nevnte områdene personlighet blir dannet. Man lærer raskt spilleregler og deltar på de forskjellige områdene. Han sier også at ungdommen befinner seg i en moratoriet, det vil si et slags frirom mellom barndom og voksenliv der man har lov til å prøve og feile, tulle og drite seg ut. Jeg ser for meg at blogging faller veldig raskt under denne tolkningen til Hall. Det med blogg handler om stil , identitet og tilhørighet.

Identitet i russetiden:

Russen skaper en egen identitet, de føler seg mer ville, og presser grensene ytterligere. Man kan kanskje kalle russen en subkultur, de er en gruppe og skaper et samhold ved å kle seg likt og oppføre seg likt, til en viss grad. Potensering kan man forbinde med at russen plutselig fyller livet med spenning og fyll. I russetiden kan identiteten til ungdommen forandre seg. Man endrer holdninger og verdier, for eksempel blir det veldig viktig å feste og gjøre russeknuter, mens skole og karakterer som vanligvis er veldig viktig, kan bli oversett. Man kan også føle gruppepress ved for eksempel alkohol og russeknuter. Når dette er noe som de fleste russ gjør gjennom russetiden blir det automatisk press på den andre russen til å gjøre det samme. Si for eksempel at en vennegjeng bestemmer seg for å gjøre en russeknute som er å sove i en rundkjøring, om et av medlemmene i gjengen da ikke ønsker å være med på dette vil denne personen ofte komme til å føle seg uten for. I tillegg kan også synet på deg som russ endres hos mennesker rundt deg. Du kan for eksempel bli satt i bås som ”russ som drikker og har tilfeldig sex”, selv om du ikke gjør noe av delene i løpet av russetiden.

Kilder:
Hasund, Ingrid Kristine: Ungdomsspråk, 2006
Eriksen, Thomas Hylland: Flerkulturell forståelse, 2001
Khalid Salimi: http://www.dagbladet.no/nyheter/2009/05/16/575198.html (lastet ned tirsdag 19. mai 2009, kl. 14.10)